Ekko av en venn



Hvor spennende er det å lese en bok som handler om så og si ingenting? Kanskje handler det om hvor mye Elling man har i seg?

 

Jeg må først bekjenne at dette er min første Elling-bok. Jeg har sett noen av filmene for flere år siden, og det går ikke mange sidene før jeg kjenner igjen Ambjørnsens karakteristiske språk.

 

En klok mann (hei Kristian) sa en gang at han foretrekker å lese bøker som ikke handler om noe. Da må Elling være perfekt. Ekko av en venn begynner med Ellings reise til sin nye leilighet i Oslo. En kjellerleilighet han skal leie av enken Annelore Frimann-Clausen. De finner umiddelbart tonen, godt hjulpet av et felles hat mot buss-for-tog.

 

Ytre sett skjer det ikke mye i denne boken.

 

Elling som går på butikken.

Elling som rydder i boden.

Elling som går på cafe.

Elling som oppretter (en falsk) Facebookprofil.

Elling som blir medlem (nr. 16) i Facebookgruppen ”Mat og drikke”. (Et veldig passelig antall, synes han)

Elling som forlater ”Mat og drikke” til fordel for ”Gastrobaronen”.

 

I det indre landskap skjer det naturligvis langt mer, noe Ambjørnsen er en mester i å skildre.

 

Ekko av en venn er en morsom bok. Særlig Facebook-innleggene, (der Elling beskriver sitt forhold til lever i fløtesaus, speilegg og pålegg) er geniale. Det minner meg om Knausgårds evne til å observere trivialiteter, bare at det er morsomt. Og nettopp i slike bøker er det så fint når de klarer noe mer enn å være morsomme. Som når Annelore spør om Elling vil se etter huset hennes et par dager:

 

”Denne tilliten rører meg. Folk er ofte ikke klar over det, men det å vise sin neste tillit virker utrolig stimulerende på folk som ikke akkurat har rukket å bli blaserte på det feltet. Og for meg som stort sett har vært vant til å håndtere andre menneskers mistenksomhet i ulike former, er det som om solen brått slipper seg gjennom skylaget.”

 

Mot slutten synes jeg det er et par kjedelige partier, noe jeg tror har en sammenheng med at Elling faller mer og mer til ro i sitt nye hjem, og kanskje også i livet generelt.

 

Elling minner meg om en slags outrert Bjarte Tjøstheim og er en karakter jeg får stor omsorg for.

 

Her i huset er vi ikke helt enige om hva vi syntes om boken. Der jeg synes Elling er morsom synes Kristine synd på ham og hans rike indre liv virker slitsomt på henne.  Hun synes også den er for treig.


Så da er det bare å konstatere, i tråd med Ellings egen erfaring, at smaken er som baken.

 

Terningkast: 5

Kommentarer

  1. Bård28. juli 2020 kl. 11:51

    God anmeldelse Marius��

    Men jeg må innrømme at jeg heller mer mot enighet med Kristine og hennes beskrivelse på denne altså. Ikke min smak.

    Terningkast 3 (såvidt)

    Tommel opp til bloggen��

    Mvh Bård Bysheim

    SvarSlett
    Svar
    1. Marius Økland28. juli 2020 kl. 12:16

      Nydelig Bård, leste dette for henne nå og hun ble strålende fornøyd! ⭐️

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Spennende, men litt tynt

Bilde
Etter å ha kost meg med Matias Faldbakkens forrige bok, «The Hills», var det med forventning jeg begynte på hans siste bok.  «Vi er fem» handler om familien Blystad som bor i den lille bygda Råset nord for Oslo. Familiefar Tormod har lagt bak seg en noe brokete fortid og er nå gift med Siv, som er frisør. Sammen har de barna Alf og Helene. En kveld går Tormod i verkstedet og blander sammen leire og gjødsel, og med det dannes et femte familiemedlem - leirklumpen. Den blir etter hvert utsatt for diverse behandling og får større og større selvstendig vilje. Fortellingen eskalerer fort, og det som begynte som en uskyldig leirklump ender opp som noe langt mer uforutsigbart.  Det er ingen tvil om at Faldbakken skriver godt. Han har et kort og presist språk som jeg har sett enkelte kalle eventyr-aktig. Jeg ser også at karakterene hans har blitt omtalt som flate. Det er jeg ikke enig i. Snarere tvert i mot, synes jeg noe av bokens styrke er karakterene og ikke minst samspillet mellom ...
Les mer

Henrik H. Langeland - Showtime!

Bilde
17 år etter Wonderboy og åtte år etter Fyrsten er Christian von der Hall tilbake. Han er nå 57 år og eier og sjef i event- og kommunikasjonsbyrået Showtime!   Boken starter med at Christian prøver å overtale kona Tessa om tillatelse til å ha en ”siste flørt” med sin unge kollega Madelen. Og med det er tonen satt.   Henrik H. Langeland skriver som vanlig (i denne triologien) referansetungt og overdrevent hipt. Rett før jeg leste boken, hørte jeg bind 2 (Fyrsten) på lydbok. Denne fremstod allerede fullstendig utdatert, mye på grunn av forfatterens ekstremt tidsriktige referanser. Når hovedpersonen er 57 år fremstår det bare flaut når han skal ”sjekke Insta, Face, Snap”, eller ”joine” noen. For ikke å snakke om når han sitter for seg selv og kjenner på #denfølelsen.   Showtime har ikke den helt store handlingen. Christian arrangerer eventer, trener og vurderer hva han skal gjøre med firmaet fremover. Nettopp dette siste blir et av bokens hovedtema – etter hvert ganske spen...
Les mer