Ketil Bjørnstad: Verden som var min – Siste tiåret

 

Seks tiår. Seks bind. Narsissistisk stormannsgalskap, eller et nødvendig korrektiv til stadig mer nådeløs virkelighetslitteratur?

 

Bjørnstads konsept er altså å skrive seg gjennom hvert tiår, fra 60-tallet frem til i dag. Et bind for hvert tiår.

 

I det jeg begynner å lese, husker jeg hvordan jeg alltid leser disse bøkene. Mobilen er i umiddelbar nærhet, for her googles det over en lav sko. Bjørnstad kjenner og har samarbeidet med enormt mange mennesker i norsk kulturliv. Jeg får et behov for å få oversikt og lære mer om alle disse menneskene. Lese – google – lese – google. Hvem er Erling Neby nå igjen? Lever han fremdeles?  Ja, stemmer, det er han ja. Onkelen til Markus Neby. Og hvem er Rune Slagstad? Oi, er han gift med Anine Kierulf, det ante jeg ikke! Og sånn går timene. Før jeg vet ordet av det stalker jeg Christer Falch på Facebook. Da er det på tide å legge bort mobilen og finne frem igjen Kindlen.

 

Hva er egentlig Bjørnstads prosjekt? Han skriver det flere steder – han vil minnes med kjærlighet. Og allerede her aner vi en brodd mot de siste års virkelighetslitteratur, representert ved Knausgård og Vigdis Hjorth. Bjørnstad har et fundamentalt annerledes utgangspunkt. Han utleverer ikke personer som ikke ønsker å bli utlevert og han vil ikke såre de han omtaler.

 

Når det er sagt, kan også Bjørnstad være krass. Han fortsetter sin kritikk mot navngitte anmeldere, i det jeg personlig synes er gode partier i boken. Han er sint og teksten dirrer i hans beskrivelse av disse ”mobberne”. Han langer også ut mot forfatterkollega Tomas Espedal. Og det på en måte som får tidligere Krøger-gate til å fremstå som barnemat.

 

I det hele tatt er Bjørnstad flink til å bruke sine livserfaringer konstruktivt. Han har flere ganger satt dagsorden med sine kronikker om temaer som norsk helsevesen, eldreomsorg, 22. juli og Den bergenske litterære arrogansen.

 

Tro og religion er gjennomgående tema. Sekulære Bjørnstad er kritisk til det meste av religion, og er etter min mening alt for lettvint i sin kritikk. Allikevel aner man en undrende holdning – kan det kanskje være noe å tro på der ute?

 

Forfatteren er mer positiv til både Russland og Brexit enn de fleste andre. For min del var det nyttig å lese nye perspektiver i viktige politiske saker. Bjørnstad reflekterer godt rundt det å mene noe annet enn det store fellesskapet. Hvor tolerante er vi egentlig mot de som mener noe litt utenfor normalen?

 

I noen av årene møter vi en klagende og misfornøyd hovedperson. Når han deretter er misfornøyd med å være klagende og misfornøyd, er det på grensen til å bikke over, for mitt vedkommende. Samtidig trenger ikke dette handle om en gammel grinebiter. Jeg leser det like mye som en beskrivelse av hvor fort samfunnet utvikler seg, og den uunngåelige følelsen av å ikke lenger henge med.

 

Mot slutten inviterer Bjørnstad oss inn i sitt eget tungsinn og reflekterer oppsummerende rundt sitt litterære prosjekt og samfunnet for øvrig. Småting, som at Therese Johaug er utestengt fra OL gjør han nedstemt. Disse mørke tankene er genialt skildret, nøkternt, udramatisk og ærlig.  

 

Verden som var min er et ambisiøst prosjekt. Med dette siste bindet lander Bjørnstad på beina og vel så det. I lys av bokens mange kristne referanser, er det fristende å sitere Mesteren selv:

 

Det er fullbrakt.

 

Terningkast 5.